Sandnes på leirføtter

I mer enn 200 år preget 11 teglverk og 15 potteribedrifter byen. Sandnesgauken i byvåpenet er ingen tilfeldighet. Historien er spennende og avtrykkene fins. Gå på kulturminnejakt! 

“Gjemt ligger byen lunt mellom bakker, innerst ved Gannsfjordens leirede strand”, heter det i Sandnes-sangen. Sandnes er bygget på leire i mer enn en betydning. I mer enn 200 år, fra 1782 til 1995, preget 11 teglverk og minst 15 potteribedrifter byen. Tegl- og potterivirksomheten har hatt en uvurderlig betydning som næringsvei og framvekst av byen. Gauken i byvåpenet er ikke tilfeldig. Historien er spennende og avtrykkene fins. Gå på kulturminnejakt!

Gamlaverket på Trones
Det startet med privilegiebrevet fra kong Christian VII i 1782. Der ga han tillatelse til å starte opp det første teglverket i Sandnes, Gamlaverket på Trones. Det ble innhentet nødvendig kompetanse utenfor landets grenser, anskaffet ovner og utstyr. De viktigste råvarene var den elastiske blåleiren karakteristisk for Sandnes og alle torvmyrene som ga god tilgang til brensel. Rundt hele Gandsfjorden ble det etablert potteri- og teglverksbedrifter, noe Krums kart fra 1913 tydelig viser. Dette var på mange måter Sandnes-versjonen av den industrielle revolusjonen. Vi fikk kjente pottemakere som Christoffer Zimmermann, Ole Pottemaker og Simon Pottemaker.  

 
Leirvareindustrien i Sandnes. Oversikten er i hovedsak basert på Krums kart fra 1913 og Aksel Eggebøs bøker. Kilde: Byantikvaren i Sandnes.

Fortøyningssteinen i Simonsbakken 
Like utenfor der Sandnes Potteri tidligere lå, finner vi et sjeldent kulturminne som forteller om bruken av havna i eldre tid og om skutetrafikken til potteriene. Fortøyning av skip med kraftige trosser, har gjennom langvarig bruk gnagd så dype spor i steinen at den nærmest har fått en sopplignende form.  Det er en hyggelig, liten tilrettelagt rasteplass like ved fortøyningssteinen i Strandgata 119B. 

 Foto: Therese Hauger.Fortøyningssteinen bærer tydelig preg av bruken. Sett deg på benken bak steinen, kikk utover fjorden og tenk litt på Sandneshistorien. Foto: Therese Hauger.

Leirbanene 
En leirbane er et lokalt uttrykk for leiruttak, altså selve forekomsten i terrenget. Alle leiruttakene hadde baner i ulik form, og er trolig opphavet til at de ulike leiruttakene fikk navn som Werslandsbanen osv. Formen etter leirbanene er konkrete avtrykk etter teglverkene og potteriene i bylandskapet. Morenebakker med rike leirforekomster ga råstoff i store kvanta. Nærheten til sjøen var viktig, og de tidligste gateløpene i Sandnes ble dannet som en konsekvens av denne industriutviklingen. Selv om de fysiske sporene etter potteriene er sparsomme, forteller gatenavnene sin egen historie. Simonsbakken, Leirgata, Altona, Gravarsveien er alle talende eksempler på dette.  


Altona (teglverk fra 1854-1916) på Norestraen er den mest lesbare av leirbanerestene. Kommunen kjøpte leirbanen i 1920 og gjorde den om til park. Foto: Therese Hauger.


Eksempler på gate- og stedsnavn som forteller noe om byens historie. Foto: Therese Hauger. 

Polen i Strandgata
Murvillaen med kallenavnet Polen er fra 1904. Huset ble først kalt Nordpolen, fordi det lå 100 m utenfor grensen til gamle Høiland kommune. Det var et lite bebygd område “utenfor sivilisasjonen.” Det ble bygd til disponenten for Lura Teglverk som lå like ved. Villaen i Strandgata 157 er bygd i tegl og med markerte teglsteinsbånd i hjørnene. Stilen er karakteristisk i seg selv, atypisk for annen villaarkitektur i Sandnes og vitner om et hus med status. Sandnes Havn eier i dag huset. 


Det staselige teglsteinshuset i Strandgata. Foto: Therese Hauger.

Salem i Tronesveien 12/14 
Bedehuset Salem har en spesiell plass i teglverkshistorien i Sandnes. Tidlig på 1800-tallet var det dårlige tider for en del teglverk. En gruppe haugianere – bønder og bondesønner med lokal forankring – kjøpte derfor Sandnes Teglverk i 1807. De arbeidet ut fra en kirkelig-økonomisk tankegang om at fellesskapet skulle dele goder og at profitt skulle reinvesteres til beste for fellesskapet. Haugianernes entreprenørånd var utvilsomt med å løfte Sandnes som industristed etter en markant bølgedal tidlig på 1800-tallet. Gamlaverket ga tomten som haugianerne fikk bygge Bedehuset Salem på i 1868. Tjøl Larsen Søiland – en ruvende lokal skikkelse – var da leder for det haugianske vennesamfunnet i Sandnes. Han var dessuten teglmester for Gamlaverket i hele 60 år. Huset er i dag ombygd og i privat eie.

 
Gamlaverket ga bort tomten slik at haugianerne kunne bygge bedehuset Salem, det hvite huset omtrent midt i bildet. Kilde: Byantikvaren i Sandnes.

Pottemaker Simonsen i Langgata 46 
For snart 200 år siden kom Simon Asbjørnsen Haustveit (1807–1875) roende fra Hardanger til Sandnes. Han skulle begynne i pottemakerlære hos Hermann Zimmermann. Simon Pottemaker er den første man sikkert vet produserte og solgte gauker. Hos Pottemaker Simonsen som holder til midt i Langgata og er en institusjon i seg selv, finner du syvende generasjons pottemakervirksomhet. Leirhistorien er en viktig del av Sandnes-identiteten, og Sandnesgauken går igjen som symbol på mange områder. Leirgjøken, og tilsvarende figurer som kan spilles på, kjenner vi fra verdens eldste kulturer. De er vanlige innslag i den globale pottemakerfamilien. Den regnes også som en lykkebringer og utgjør det stolte motivet på kommunevåpenet. Innbyggerne kalles da også for Sandnesgauker. 


Sjuende generasjon Simonsen holder til i Langgata 46. Her kan du kjøpe Sandnesgauk, jars, syltepotter og annen tradisjonell keramikk. Foto: Therese Hauger.

Historien ivaretatt i det nye rådhuset
Sandnes fikk nytt rådhus i 2019. Sandnes vokser fort, og rådhuset er både signalbygg og monument i transformasjonsområdet som tidligere var helt dominert av havnevirksomhet, industri og byggevarehandel. Keramikkbyens stolte historie er ivaretatt i den utvendige fasaden med keramiske kledningspaneler i tegl.


Fint, nytt rådhus med keramiske kledningspaneler i tegl og glasur i seks forskjellige farger. Foto: Brian Tallman Photography

Kledningspaneler i tegl og glasur. Foto: Therese Hauger.